Vennligst vent mens siden laster...
 ANBEFALER 
Tønes heter egentlig Frank Tønnesen, kommer fra det lille stedet Sokndal i Rogaland og er en av landets beste låtskrivere. Ja, som tekstforfatter vil flere faktisk påstå at han er i en egen klasse, og det på flere måter.
Forrige utgivelse, Sobihob fra 2009, sikret ham for eksempel en Spellemann-nominasjon for beste tekst. Og så ulike forfattere som Ragnar Hovland og Håvard Rem har trykket ham til sine hjerter. Utover det har oppmerksomheten rundt og forståelsen for Tønes hittil vært konsentrert til hjemfylket - ispedd spredning til andre steder som har aktivt utflyttede rogalendinger (eller som ønsker at de hadde det). Og steder som rett og slett bare er opptatt av unik og fabelaktig visepop på norsk. På Tønes' sjuende studioalbum, Sån av salve, har Frode Strømstad (I Was a King) bistått som produsent. Sammen med det faste bandet har dette bidratt til en åpnere, mer klangfull og betraktelig mer melodisk Tønes, der tekstene forener det mollstemte med det kloke, det komiske med det vanvittige. Morsomt, smertelig og tankevekkende. Alt sammen på sokndaldialekt. De som synes dialekten kan være litt vanskelig å forstå, har muligens rett i det. Men det er ingen som holder dét imot Bob Hund eller Odd Nordstoga. 
Med albumene For Sant Til Å Være Godt (2009) og Det Nærmeste Du Kommer (2011) tok Loddefjord-bandet John Olav Nilsen & Gjengen sin rettmessige plass i norsk rocks øverste elite. Her følger de opp med elleve nye låter på tredjealbumet Den Eneste Veien Ut, også denne gang innspilt i Duper studio i Bergen sammen med produsent Yngve Sætre. 
Shields er oppfølgeren til Veckatimest fra 2009, albumet som i tillegg til å motta unisone kritikerhyllester også ble Grizzly Bears kommersielle gjennombrudd. 
Gjennom mer enn 25 år har deLillos vært et av landets viktigste pop- og rockband. Deres fjortende studioalbum - produsert av ingen ringere enn Bent Sæther fra Motorpsycho - byr på ti nye låter. Åtte av dem skrevet og sunget av Lars Lillo-Stenberg, mens Lars Beckstrøm bidrar med "Tiden tar" og Lars Lundevall med "Bedre før". Vi Er På Vei, Vi Kanke Snu er både undrende og utfordrende, og bandet stiller viktige spørsmål uten nødvendigvis å påberope seg alle de rette svarene. Første single fra albumet var doble "Lykkelig fyr"/"Tapetser meg i gangen før du går", henholdsvis en sjarmerende vals og en ettertenksom, gitar-rufsete rockelåt.
Vi Er På Vei, Vi Kanke Snu er innspilt i svenske Silence Studio og i Propeller Studio i Oslo. Bent Sæther har produsert hele albumet, bortsett fra låten "Lykkelig fyr" som Kåre Vestrheim har hatt ansvaret for. Mike Hartung har mikset og Chris Sansom har mastret. 
I 1962 slapp Bob Dylan sin selvtitulerte debut. 50 år senere leverer han sitt 35. studioalbum i rekken, hvor den høyst levende legenden byr på 10 nye originallåter. På Tempest er det en uforskammet sprek Dylan som viser seg fram - og som leverer et av sine mest varierte og overraskende album på lenge, belønnet med full pott i Mojo, Uncut og Rolling Stone. 
På Dirty Projectors' sjette album viser frontmann David Longstreth nok en gang at han ikke er i stand til å gjøre det samme flere ganger. Der tidligere album har eksperimentert med 1900-talls orkestrering, vestafrikansk gitarmusikk, Black Flag og komplekse sangteknikker, er Swing Lo Magellan annerledes. Dette er et album med låter, et låtskriveralbum. Det blander den hjemmelagde intimiteten til et kjærlighetsbrev med den storslåtte følelsen man kan få av en Hollywood-blockbuster. Høres det ut som et paradoks? Ja, åpenbart. Og det var også et paradoks - helt fram til nå. 
De London-baserte indiepopperne i Allo Darlin' følger opp sin selvtitulerte suksessdebut fra 2010 med Europe, hvor kvartetten serverer 10 sofistikerte og bittersøte popkarameller fulle av uimotståelige melodilinjer. Med australske Elizabeth Morris i spissen (hun er både vokalist og låtskriver) finner Allo Darlin' sin naturlige plass der solskinn møter melankoli, med oppløftende og tilsynelatende "lette" låter som ved nærmere lytting avslører vesentlig dybde. Utgitt 2012 Leverandør Sjanger 
Amerikanske Beach House fikk en hel bråte fans i både Norge og verden for øvrig da de i 2010 slapp mesterlige Teen Dream, et album som ble anført av den hyggelig titulerte singlen "Norway". To år senere er duoen fra Baltimore tilbake med oppfølgeren, deres fjerde fullengder totalt. Og denne gang overgår de seg selv. Utgitt 2012 Leverandør Sjanger 
15 år etter at han startet nå oppløste The White Stripes med Meg White, og ved siden av jobben som frontmann i henholdsvis The Raconteurs og The Dead Weather, albumdebuterer vokalist/gitarist/låtskriver/produsent Jack White som soloartist. De to første singlene fra Blunderbuss vitner om et uttrykk som er bluesy, rocka og ikke minst variert: "Love Interrupted" er en dvelende, intens duett med Nashville-sanger Ruby Amanfu (som tidligere har turnert med Wanda Jackson), mens "Sixteen Saltines" er en heftig, gitardominert rockelåt i beste White Stripes-tradisjon. 
Norah Jones' femte studioalbum er et spennende neste steg i hennes musikalske utvikling, skapt i nært samarbeid med produsent, låtskriver og musiker Danger Mouse (Gnarls Barkley, Beck, The Black Keys). Første gang de jobbet sammen var da Jones bidro på hans kritikerroste 2011-album Rome, og tjenesten gjengjeldes på Little Broken Hearts - her er et dusin låter skrevet og i all hovedsak framført av de to i fellesskap, hvor deres svært ulike musikalske stiler møtes i et helt nytt uttrykk.
Lydbildet varierer fra smått eksperimentelle kammerpop-serenader til mørke og delvis elektroniske betroelser, med et dystert tekstunivers preget av Jones' vonde brudd med forfatterkjæresten. Om tekstene er pessimistiske, er musikken fortsatt fengende, med en vokal som er både sjelfull og sårbar. Ta for eksempel "Happy Pills", den første singlen fra albumet, hvor Norah forsøker å bli ferdig med bruddet over et bakteppe av spretten bass og søte melodilinjer. 
Dr. Johns første album på Nonesuch er produsert av über-fan Dan Auerbach fra The Black Keys, som også har hanket inn et knippe unge musikere som backingband for New Orleans-legenden. Locked Down fanger essensen av Dr. Johns mer enn 50 år lange karrieren gjennom låter som er både messende ("Ellegua") og sjelfulle ("My Children, My Angels"), brautende ("Big Shot") og hypnotiske ("The King Of Izness"). Albumet er musikalsk så vel som spirituelt tuftet på Louisianas musikalske arv, men den sydende heksegryta inneholder også elementer av blant annet gospel, psykedelisk rock og afrobeat.
Første smakebit fra Locked Down, innspilt i Dan Auerbachs studio Easy Eye Sound i Nashville, var fortreffelige "Revolution" - en nær perfekt sammensmeltning av Dr. Johns boogie-woogie og Auerbachs bluesrock. 
Album nummer to fra sanger, rapper, låtskriver og produsent Santi "Santigold" White, sjangerknuseren som siden sist har endret ørlite på artistnavnet. Fire år etter debuten Santogold og Diplo-mixtapen Top Ranking (begge 2008) er hun tilbake med nok et album som krysser grenser, denne gang med en frisk (men også mørkere, dypere) blanding av hip hop, reggaerytmer, korpstrommer, new wave og neonfarget pop. 
Med kritikerhyllede The Brothel, det mestselgende norske albumet i 2010, presterte Susanne Sundfør fra Haugesund kunststykket å ta både anmeldere og publikum med storm. To år senere følger hun endelig opp med sitt etterlengtede tredjealbum. På The Silicone Veil er den overordnede stemningen er preget av fortvilelse, mens selve musikken er en maktdemonstrasjon i oppfinnsomhet, følsomhet og uklanderlig låtskriving. 
Etter 17 år som band leverer The Soundtrack Of Our Lives sitt sjette studioalbum - som også blir deres siste, da frontmann Ebbot Lunberg og hans kumpaner legger inn årene. På Throw It To The Universe samler svenskene trådene med 13 låter som delvis bygger på gamle skisser, og de bygger et lett gjenkjennelig lydbilde med poprefrenger som veves inn i de psykedeliske tonene fra rockens gullalder. Første single fra albumet var den nærmest høytidelige gromlåta "What's Your Story", mens albumet for øvrig byr på både rufsete rockeøs og dempede øyeblikk.
Etter to selvutgitte album og en årrekke med sagnomsuste søndagskonserter på klubben Blå i hovedstaden, albumdebuterer jazzpunk-storbandet Frank Znort Quartet "på ordentlig" med 26 ville og vakre låter. På den doble sjarmøretappen Perler fra Svin inviterer det 19 medlemmer store kollektivet oss med på en forrykende reise gjennom det meste fra klezmermusikk og New Orleans-jazz til vintage soul og boogie woogie, fra klassiske viser til spretten ska - fra "Voi Voi" til "Too Drunk To Fuck".
Albumet er innspilt og mikset i legendariske Abbey Road i London, hvor dobbelt Grammy-vinnende Sam Okell satt bak spakene. Albumcoveret er tegnet av ingen ringere enn Christopher Nilsen, blant annet kjent for coverne til Jokke & Valentinerne og for animasjonsfilmene To Trøtte Typer og Slipp Jimmy Fri. 
Med Joseph Lillo-Stenberg i front (joda, han er nevø av deLillos’ Lars) leverer Oslo-kvartetten Impossible en debut som smaker fugl. Close Relations, anført av den lekre singlen med samme navn, er et helstøpt popalbum med linjer til alt fra Talk Talk og Talking Heads til Wilco og våre hjemlige venner i Turns. Med Stefan Skånsengs trommespill og Lars Toftes bass som ramme, legges det til rette for et stort lydbilde der Erlend Hagens analoge synther, fender rhodes og vindskeive gitarer får herje fritt. Helt fremst – både på scenen og på plate – er det låtskriver og vokalist Joseph som regjerer, ikledd vekselsvis akustisk og elektrisk gitar.
Det norske bandet Sweden lengter tilbake til 90-tallet, da de lånte pappas bil og dro til Svinesund for å kjøpe lösgodis og sigaretter med Popsicle i kassettspilleren. På debutalbumet Under The Sycamore Tree har de pakket 90-tallsnostalgien inn i deilige, umiddelbart catchy popmelodier som toppes med store refrenger, en god dose melankoli, Christian Spros innstendige vokal og nok egenart til at det hele låter riktig så friskt. Første single fra albumet var "Tomorrow Calling", en skikkelig powerpop-gromlåt som her får selskap av ytterligere ni fengende godbiter. 
Med Sweet Heart Sweet Light leverer Jason Pierce og hans Spiritualized sitt syvende studioalbum i rekken, deres kanskje livligste så langt. Materialet ble skrevet samtidig som bandet turnerte verden over med framføringer av Ladies And Gentlemen We Are Floating In Space, og klassikeren fra 1997 har delvis inspirert låtene på Sweet Heart Sweet Light. Her er svimlende, ny-psykedeliske rockesymfonier, titt og ofte vevet sammen med fengende poptråder, i et lydbilde som også er inspirert av blant andre Chuck Berry, The Beach Boys, Peter Brötzmann og The Velvet Underground. Drivende "Hey Jane" var første single fra albumet.
Sweet Heart Sweet Light tok to år å ferdigstille, med innspillinger gjort i blant annet Los Angeles, Wales og Reykjavik. 
Old Ideas er Leonard Cohens første studioalbum på åtte år, nærmere bestemt siden Dear Heather fra 2004. Innspillingen av albumet begynte først i januar 2011, men mange av sangene har - som tittelen antyder - blitt jobbet med gjennom flere år. Her er blant annet den sørgmodige førstesinglen "Show Me The Place", i tillegg til en rekke andre spor som tar for seg dypt spirituelle problemstillinger i spennet mellom dødelighet, sex, tap og forsoning. 
Under artistnavnet Lana Del Rey (en hyllest til Hollywood-ikonet Lana Turner så vel som den brasilianske 80-tallsdoningen Ford Del Ray) kom 25 år gamle Elizabeth Grant som ei kule høsten 2011. Med særegen blanding av nostalgisk glamour og sår indiepop gikk den eksepsjonelle singlen "Video Games" sin seiersgang gjennom musikkblogger, TV-serier og internasjonale radiostasjoner, og havnet høyt oppe på de fleste lister over årets beste låter. Med mildt sagt etterlengtede Born To Die viser hun enda flere sider av sitt betydelige musikalske talent.
Born To Die er Lana Del Reys første "ordentlige" album (selvtitulerte Lana Del Ray A.K.A. Lizzy Grant var digitalt tilgjengelig en kort periode i 2010). Her finner vi selvfølgelig "Video Games", i tillegg til b-siden "Blue Jeans" og andresinglen med samme tittel som albumet, men også en rekke andre perler. "Off To The Races" er for eksempel fem minutter med fengende trommebeats og en vokal som veksler (noe foruroligende) mellom diva og Lolita, mens Lana både rapper og synger over trip hop-aktige rytmer på "National Anthem" og leverer smektende strykersoul på "Million Dollar Man". Albumet byr på indiepop og R&B, sensualitet og uskyld, melankolsk retro-stemning og inspirasjon fra moderne hip hop - alt blandet sammen til en kombinasjon som artisten selv kaller "Hollywood sadcore". En treffende beskrivelse på et nydelig album. Denne utgaven inneholder tre bonuslåter. 
Oppfølgeren til 2010-debuten The Big Black & The Blue fra den kritikerroste svenske folk-duoen First Aid Kit, bestående av Klara og Johanna Söderberg fra Stockholm. Med album nummer to fikk søstrene sitt store gjennombrudd, her hjemme belønnet med terningkast 6 i Dagsavisen og 5 i VG. 
Etter over 20 års virksomhet er Motorpsycho mer vitale og kunstnerisk utfordrende enn noensinne, og doble The Death Defying Unicorn klinker bandet til med sitt hittil mest ambisiøse prosjekt. Dette er et vaskeekte konseptalbum hvor progressiv rock møter støyende jazz, og hvor musikken er like svimlende fantastisk som den eventyrlige historien om en ung mann til sjøs - en kreativ tour de force fra et band som aldri slutter å overraske. Albumet ble anmeldt til terningkast 6 i Dagsavisen.
Ståle Storløkken (Elephant9, Supersilent) er som komponist og arrangør sterkt delaktig i denne utgivelsen, hvor også de lokale ensemblene Trondheim Jazzorkester og Trondheimsolistene medvirker. Begge holder et høyt internasjonalt nivå, det samme gjør fiolinist og Spellemann-vinner Ola Kvernberg. The Death Defying Unicorn ble opprinnelig laget som et bestillingverk i anledning Molde Jazzfestivals 50-års jubileum i 2010. Musikken har blitt noe videreutviklet, og deretter innspilt fra bunnen av med Kåre Chr. Vestrheim (Shining, Odd Nordstoga) som co-produsent. 
Siden starten i 2005 har Nekromantheon fra Kolbotn spilt kjapp, skitten og ond thrashmetal, inspirert av de klassiske utgivelsene til Slayer, Sadus, Kreator, Dark Angel og Sepultura. I 2010 slapp bandet debuten Divinity Of Death og her følger de opp med kritikerroste Rise, Vulcan Spectre - et album som gir seg det ekstreme i vold, med nådeløst øs på gitar og trommer så vel som vokal. Linjene til fordums mesterverk er tjukke som kabler, men Nekromantheon trekker musikken inn i nåtida med frisk, ungdommelig energi og bunnsolide låter som er deres helt egne.
Rise, Vulcan Spectre ble anmeldt til terningkast 6 i Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen og NRK Lydverket. 
2010-debuten Thank Me Later imponerte kritikerne og gikk rett til topps på Billboard-lista. Halvannet år senere er kanadiske Drake tilbake med oppfølgeren Take Care, en utgivelse som bygger videre på førsteskivas smarte, nyanserte hip hop. Denne gang er dessuten gjestelista lengre enn sist, med bidrag fra Lil Wayne, Rihanna, Nicki Minaj, Andre 3000, Rick Ross, Abel Tesfaye fra The Weeknd og selveste Stevie Wonder. Men den som skinner aller sterkest er hovedpersonen selv: Drake balanserer den fyldige produksjonen med mørke observasjoner, selvbevisste vittigheter og uanstrengt, presis rap.
Første single fra Take Care var den stakkato godbiten "Headlines", etterfulgt av Minaj-duetten "Make Me Proud". Blant produsentene på albumet er navn som Noah "40" Shebib, Boi-1da, T-Minus, Lex Luger, Just Blaze, Kromatik og Jamie xx.  |
 |
|
|
|
|
||||
|
|
|||||
|
|
|
|
|
x 0
