Vennligst vent mens siden laster...
 PLATEKOMPANIET ANBEFALER 
10. desember 2007 inntok Led Zeppelin scenen på Londons O2 Arena i anledning minnekonserten til ære for deres kjære venn, Atlantic Records-grunnlegger Ahmet Ertegun. Opptredenen deres var en totimers maktdemonstrasjon av særegen, bluesy rock - på låtlista sto blant annet klassiske spor som "Whole Lotta Love", "Rock And Roll", "Kashmir"og "Stairway To Heaven". 6/6 i Aftenposten: "Slik hele Celebration Day ses og høres nå, som en direkte og knallsterk fysisk opplevelse, føles dette som den definitive versjonen av Led Zeppelin live." 
Helgen 22.-23. juli 2011 traff Paal Flaata (eks-Midnight Choir) amerikanske Chip Taylor for første gang. Natt til 23. juli skrev Taylor "This Darkest Day" som reaksjon på tragediene som utspilte seg ikke langt unna tilholdsstedet i Halden. Noen dager senere spilte Chip, Paal, Ida Jenshus, pianist Gøran Grini og fiolinist Fats Kaplin (Jack White Band) inn låta i studioet Athletic Sound. 6/6 i Dagbladet: "Enestående musikalsk forbrødring" 
På Trilogy samles tre kritikerroste mixtapes av den kanadiske R&B-sangeren The Weeknd; House Of Balloons, Thursday og Echoes Of Silence. Samtlige ble opprinnelig sluppet digitalt i 2011, men har i anledning denne utgivelsen blitt mikset og mastret på nytt. I tillegg til de 27 originalsporene inneholder Trilogy også de nye låtene "Twenty Eight", "Valerie" og "Til Dawn". Første single ut var vidunderlige "Wicked Games". 8,5/10 på Pitchfork: "Trilogy's triumph is in how it makes its three hours feel necessary to fully embrace it all, to acknowledge its existence inside ourselves and to vicariously live through it as art." 
Den norske fiolinisten Henning Kraggerud er en artist i verdensklasse som kombinerer vakker tone med imponerende teknikk, noe som har gjort ham meget etterspurt som solist og orkesterleder i Europa, Nord-Amerika og Asia. Med The Essential slipper han sitt aller første samlealbum. Den triple utgivelsen inneholder musikk fra hele Kraggeruds karriere på Naxos, tematisk fordelt for best mulig lytteopplevelse. 
Manchester-produsent Stott leverer et vakkert, mørkt electronica-mesterverk i samarbeid med den klassisk skolerte vokalisten Alison Skidmore. De åtte låtene ble innspilt i løpet en periode på ett år, og fem av dem prydes av stemmen til Skidmore - Stotts tidligere pianolærerinne (som han ikke hadde sett siden han var tenåring i 1996). 
Innen utgivelsen av good kid, m.A.A.d city har rapper Kendrick Lamar sluppet en håndfull mixtaper og samarbeidet med Dr. Dre, Drake, Rick Ross, Talib Kweli, Lady GaGa, Busta Rhymes, E-40 og Lil Wayne - blant andre. Det er likevel først med denne utgivelsen at 25-åringen fra Compton, også kjent som medlem av gruppa Black Hippy, debuterer på ordentlig (kritikerroste Section.80 ble riktignok utgitt digitalt i 2011). Kritikerhyllede good kid, m.A.A.d city inneholder blant annet den superlekre singlen "Swimming Pools (Drank)". Lamar har med seg produsenter som Dr. Dre, The Neptunes, Scoop DeVille, Just Blaze og Hit-Boy, mens låtene gjestes av Jay Rock, Drake, MC Eiht, Anna Wise og Dre. 
Tretten - Hellbillies 13. album når også samlinger og liveskiver regnes med - er oppfølgeren til svært populære Leite Etter Lykka fra 2010, en utgivelse som tilbrakte hele ni uker på toppen av VG-lista. Denne gang serveres blant annet singlene "Reise i lag med deg" og "Pille med bråk", og 20 år etter at de debuterte med Sylvspente Boots i 1992 viser hallingdølene at de fortsatt er mesterne av stilsikker, norskspråklig countryrock. 
Etter ett travelt år med turnering og stående applaus fra presse og publikum er Amund Maarud tilbake med nytt album. 2011-utgivelsen Electric ga ham en Spellemannpris og ble av flere utropt til en av årets norske utgivelser i rockesegmentet. Med Dirt ser en av våre store gitarhelter framover: Maarud utvider vokabularet som låtskriver og presenterer rocka blues med mørkere stemninger og et mer detaljert lydbilde enn sist. Samtidig svinger det som fy med høyspente gitarer, store trommer og blås. 
Uten påtakelig stor respekt for tradisjonen gir Trondheimsolistene og Knut Reiersrud oss noen uhørte versjoner av Schubert- og Brahms-verker. Musikken som belyses er blant kammermusikkens flotteste, skrevet av to geniale 1800-tallskomponister. Her er Franz Schuberts strykekvintett i C-dur, og Johannes Brahms strykesekstett i B. Begge verkene er utvidet med adskillige minutter og dynamiske utfall som få har hørt fra de to mestrene, resultatet er unikt - uttrykksfullt og vakkert der klassisk musikk og blues gjensidig forsterker hverandres poetikk.
Trondheimsolistene spiller sin del av verkene etter originalpartituret, og det er Knut Reiersrud Bands oppgave å utvide og forsterke lydbildet og de musikalske intensjonene hos klassikerne. Mens Trondheimsolistene gir musikken nytt liv med bruk av dynamikk og fargelegging, lar man altså et blues- og rockeband sprenge de formale rammene med fryktløshet og kreativitet. Infinite Gratitude ble innspilt i Kulturkirken Jakob sommeren 2012. Trondheimsolistene består i denne innspillingen av Alexander Robson og Sigmund Tvete Vik på fiolin, Anders Rensvik og Åshild Breie Nyhus på bratsj, Øyvind Gimse og Katrine Pedersen på cello. Knut Reiersrud Band består foruten sjefen sjøl på el-gitar og steel-gitar av en samling av Norges fremste pop-, rock- og jazzmusikere; David Wallumrød på piano og Hammond B3, Bjørn Holm på el-gitar, Nikolai Hængsle Eilertsen på el-bass og Andreas Bye på trommer. 
Et fascinerende album fra tre sterke og kontrasterende musikalske personligheter. På dette
tidligere uutgitte konsertopptaket skaper Garbarek, den brasilianske gitaristpianisten Egberto Gismonti og den amerikanske bassisten Charlie Haden kreativ musikk med klar retning - Carta de Amor er en musikalsk triumf fra en trio som har satt spor.
Carta de Amor inneholder musikk festet til bånd i Münchens Amerika Haus i april 1981. To år etter de populære klassiske albumene Magico og Folk Songs, var trioens improvisatoriske empati ytterligere finslipt. Repertoaret omfatter fem stykker av Gismontis, med tittellåta i to varianter. Vi får også Garbareks folkesang-arrangementer og en utvidet og fri versjon av komposisjonen "Spor". Charlie Haden bidrar med "La Pasionaria" fra repertoaret til Liberation Music Orchestra og "All That Is Beautiful", en komposisjon som aldri før har vært dokumentert på plate. Opptaket ble gjort av Manfred Eicher og Martin Wieland i 1981 og senere mikset av Eicher og Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio i Oslo. 
I en alder av 22 kan Taylor Swift allerede se tilbake på tre enormt populære album. Når hun her følger opp suksessene Taylor Swift (2006), Fearless (2008) og Speak Now (2010), er det med hennes mest varierte album hittil. 
Mindre enn fem måneder etter "coveralbumet" Americana (2012) kliner Neil Young og Crazy Horse til med Psychedelic Pill, innspilt rett etter forgjengeren i studioet Audio Casa Blanca. Dette er det første hele albumet med hele Crazy Horse siden 1996, og musikalsk legger albumet seg et sted mellom, tja, Ragged Glory fra 1990 og Sleeps With Angels fra 1994. Her er korte, konsise rockere med plenty rufs i kantene, men også lengre spor - mye lengre - der gitarjamminga strekkes ut i det hypnotiske. (Aller lengst? Åpningslåta "Driftin' Back" som klokker inn på imponerende 27:35.) 
Soloalbum nummer fire fra Steely Dan-frontmann Donald Fagen har fått tittelen Sunken Condos, og er hans første siden den såkalte "Nightfly-trilogien" ble avsluttet med Morph The Cat i 2006. Sunken Condos inneholder åtte nye spor, samt en versjon av Isaac Hayes' "Out Of The Ghetto". Nok en gang leverer Fagen funky, intelligent og vittig jazzrock-pop for de kresne.
Albumet er upåklagelig produsert (selvfølgelig) av Donald Fagen og Michael Leonhart. Flere navn fra den utvidede Steely Dan-familien bidrar, som Jon Herington, Steely Dan-blåserne og Freddie Washington. 
De psykedeliske rockerne fra Perth i Australia følger opp Innerspeaker fra 2010 med nok et album som er innspilt og produsert nesten utelukkende av sjefs-Impala Kevin Parker. Lydbildet fra debuten settes sammen på nytt og strekkes i hittil uante retninger, med synthbruken som den mest åpenbare forandringen siden sist. Lonerism ble til i ulike studioer, flykabiner, hotellrom og private hjem i ulike deler av verden, før miksen ble gjort av alltid oppfinnsomme Dave Fridmann (Flaming Lips, MGMT).
Color Of The Sun (2008) og No Guarantees (2010) ble begge belønnet med Spellemann-pris i kategorien årets beste countryalbum, så det er lov å forvente mye når Ida Jenshus følger opp med Someone To Love. På tredjealbumet er det Kåre Vestrheim som har fått produsentoppdraget, og førstesingle/tittelspor "Someone To Love" vitner om et mer atmosfærisk og moderne uttrykk - fortsatt sammenliknbart med Emmylou Harris, men med en dreining i retning countrygudinnens stemningsfulle samarbeid med produsent Daniel Lanois. Samtidig kan albumet også by på låter i velkjent Jenshus-stil, så vel som mørkere, mer rocka materiale. Terningkast 6 i Aftenposten. 
Siden Omaha fra 2008 har det vært relativt stille fra Ulf Lundell, men med dobbeltalbumet Rent Förbannat er "Skandinavias svar på Dylan og Springsteen" endelig tilbake. Som tittelen antyder er svensken denne gang både forbannet og frustrert, som på den rocka førstesinglen "Är vi lyckliga nu?", men han viser seg også fra mer ettertenksom side. Med seg på albumet har han et band bestående av Jens Frithiof på gitar, Markus Olsson på klaviatur og blåsere, Andreas Dahlbäck på trommer, Janne Bark på gitar og Surjo Benigh på bass. 
Nashville-artisten Jamey Johnson - sammen med flere ekstremt gode hjelpere - hyller Hank Cochran, en av countrymusikkens aller beste låtskrivere. Til framføringen av disse tidløse, briljante sangene har Johnson blant annet fått med seg Country Music Hall of Fame-medlemmene George Strait, Emmylou Harris, Merle Haggard, Kris Kristofferson, Ray Price og Vince Gill, for ikke å snakke om Cochrans eldste og næreste venn, Willie Nelson. Med er også stjerneveteraner som Leon Russell, Elvis Costello, Bobby Bare og Asleep At The Wheel, side om side med mer moderne artister som Alison Krauss, Lee Ann Womack og Ronnie Dunn.
Living For A Song - A Tribute To Hank Cochran er produsert av Buddy Cannon og Dale Dodson. 
På sitt fjerde album fortsetter Steven Ellison, bedre kjent som Flying Lotus, å lage elektronisk musikk der konseptuell dybde sidestilles med heftige basslinjer og svingende beats. Until The Quiet Comes er nok en oppvisning i FlyLos evne til å skape lydbilder som er både intellektuelle og catchy, et univers der electronica møter jazz og R&B i en runddans av synkoperte rytmer og atonalitet. Nok en gang har han med seg Niki Randa og Laura Darlington, i tillegg til at også Thom Yorke, Thundercat og Erykah Badu dukker opp - sistnevnte på singlen "See Thru To U". 
Tønes heter egentlig Frank Tønnesen, kommer fra det lille stedet Sokndal i Rogaland og er en av landets beste låtskrivere. Ja, som tekstforfatter vil flere faktisk påstå at han er i en egen klasse, og det på flere måter.
Forrige utgivelse, Sobihob fra 2009, sikret ham for eksempel en Spellemann-nominasjon for beste tekst. Og så ulike forfattere som Ragnar Hovland og Håvard Rem har trykket ham til sine hjerter. Utover det har oppmerksomheten rundt og forståelsen for Tønes hittil vært konsentrert til hjemfylket - ispedd spredning til andre steder som har aktivt utflyttede rogalendinger (eller som ønsker at de hadde det). Og steder som rett og slett bare er opptatt av unik og fabelaktig visepop på norsk. På Tønes' sjuende studioalbum, Sån av salve, har Frode Strømstad (I Was a King) bistått som produsent. Sammen med det faste bandet har dette bidratt til en åpnere, mer klangfull og betraktelig mer melodisk Tønes, der tekstene forener det mollstemte med det kloke, det komiske med det vanvittige. Morsomt, smertelig og tankevekkende. Alt sammen på sokndaldialekt. De som synes dialekten kan være litt vanskelig å forstå, har muligens rett i det. Men det er ingen som holder dét imot Bob Hund eller Odd Nordstoga. 
Med albumene For Sant Til Å Være Godt (2009) og Det Nærmeste Du Kommer (2011) tok Loddefjord-bandet John Olav Nilsen & Gjengen sin rettmessige plass i norsk rocks øverste elite. Her følger de opp med elleve nye låter på tredjealbumet Den Eneste Veien Ut, også denne gang innspilt i Duper studio i Bergen sammen med produsent Yngve Sætre. 
Chirag og Magdi har gang på gang bevist sin styrke som liveband, hatt utallige hits og markert seg som sterke stemmer i offentligheten. I 2010 slapp de Aldri Solgt En Løgn, en utgivelse som førte til at de ble kåret til Årets Spellemenn. To år etter forgjengeren fortsetter Karpe suksessen - og utviklingen - med etterlengtede Kors På Halsen, Ti Kniver I Hjertet, Mor Og Far I Døden. 
Gjennom mer enn 25 år har deLillos vært et av landets viktigste pop- og rockband. Deres fjortende studioalbum - produsert av ingen ringere enn Bent Sæther fra Motorpsycho - byr på ti nye låter. Åtte av dem skrevet og sunget av Lars Lillo-Stenberg, mens Lars Beckstrøm bidrar med "Tiden tar" og Lars Lundevall med "Bedre før". Vi Er På Vei, Vi Kanke Snu er både undrende og utfordrende, og bandet stiller viktige spørsmål uten nødvendigvis å påberope seg alle de rette svarene. Første single fra albumet var doble "Lykkelig fyr"/"Tapetser meg i gangen før du går", henholdsvis en sjarmerende vals og en ettertenksom, gitar-rufsete rockelåt.
Vi Er På Vei, Vi Kanke Snu er innspilt i svenske Silence Studio og i Propeller Studio i Oslo. Bent Sæther har produsert hele albumet, bortsett fra låten "Lykkelig fyr" som Kåre Vestrheim har hatt ansvaret for. Mike Hartung har mikset og Chris Sansom har mastret. 
I 1962 slapp Bob Dylan sin selvtitulerte debut. 50 år senere leverer han sitt 35. studioalbum i rekken, hvor den høyst levende legenden byr på 10 nye originallåter. På Tempest er det en uforskammet sprek Dylan som viser seg fram - og som leverer et av sine mest varierte og overraskende album på lenge, belønnet med full pott i Mojo, Uncut og Rolling Stone. 
Søskentrioen Benedikte, Jon Anders og Lars Christian Narum fra Eina på Toten gjorde stor suksess med Samma Hen Du Fær (2009) og Alt Som Var Søkk Borte (2010). Den kritikerroste debuten førte til Spellemannpriser i kategoriene viser og populærkomponist, og med oppfølgeren mottok de statuetten for beste visealbum. På tredjealbumet Sol Og Regn Og Ælt holder Narum seg i sitt vante landskap av vakker, ettertenksom rootsrock og folk - muligens en anelse mørkere i både tekst og tone. På det nydelige tittelsporet (som også er første single fra albumet) har trioen fått med seg det svenske rockeikonet Plura Jonsson fra Eldkvarn. 
Det tolvte studioalbumet fra post-punk-pionerene Swans er intet mindre enn gigantisk. Frontmann Michael Gira beskriver selv The Seer som "the culmination of every previous Swans album as well as any other music I ve ever made, been involved in, or imagined", og det er vanskelig å si seg uenig. Dette er et dobbeltalbum (den lengste låta klokker inn på over 32 minutter) der lydbildet er så mektig og utfordrende at det krever litt innsats for å trenge gjennom - men tålmodige lyttere vil til gjengjeld bli belønnet med et pustende, apokalyptisk, skremmende vakkert album der nyanserikdommen bare fortsetter å forbløffe. Terningkast 6 i VG.
Gjester: Alan Sparhawk og Mimi Parker fra Low ("Lunacy"), eks-medlem Jarboe ("Thee Seer Returns", "A Piece Of The Sky"), Karen O fra Yeah Yeah Yeahs ("Song For A Warrior") og Akron/Family ("A Piece Of The Sky"). The Seer ble innspilt i Berlin og New York, produksjonen er ved Michael Gira. 
Dobbeltalbumet Sleeper dokumenterer et tidligere uutgitt konsertopptak med den mildt sagt sagnomsuste europeiske kvartetten til Keith Jarrett, også kjent som Belonging-kvartetten: Keith Jarrett, Jan Garbarek, Palle Danielsson og Jon Christensen. Konsertopptaket ble gjort i Tokyos Nakano Sun Plaza i april 1979.
Komposisjonene på albumet er alle av ypperste Jarret-merke, som "Personal Mountains", "Innocence", "So Tender", "Oasis", "Chant Of The Soil", "Prism" og "New Dance". Samspillet mellom Jarrett og Garbarek er som vanlig bunnsolid, stødig backet av rytmeseksjonen Danielsson og Christensen. Etter mer enn tre tiår i ECM-arkivet, ble endelig disse opptakene gjenoppdaget. Albumet ble mikset i Rainbow Studio i Oslo. 
Oppfølgeren til den kritikerroste mixtapen Nostalgia, Ultra fra 2011 slippes på Def Jam, med "Thinkin Bout You" og "Pyramids" som de to første singlene. Totalt inneholder Channel Orange 17 spor og gjesteopptredener fra André 3000, John Mayer og Earl Sweatshirt. Selve hovedpersonen er selvsagt likevel Frank Ocean - det største talentet i moderne amerikansk R&B - som her leverer et urbant mesterverk med tilsnitt av funk, jazz, sløye gitarer og elektroniske finesser. 
Den jamaicanske reggae-legenden Jimmy Cliff slo gjennom på begynnelsen av 1970-tallet med hitlåta "Wonderful World Beautiful People" og en coverversjon av Cat Stevens' "Wild World", og fortsatte suksessen med blant annet "You Can Get It If You Really Want", "Many Rivers To Cross" og "I Can See Clearly Now". Det kritikerroste studioalbumet Rebirth byr på 13 nye låter produsert av Tim Armstrong fra Rancid, deriblant singlen "One More" og Jimmys tolkninger av "The Guns Of Brixton" (The Clash) og "Ruby Soho" (Rancid). 
På andrealbumet Gossamer, oppfølgeren til indiefavoritten Manners fra 2009, har Passion Pit-frontmann Michael Angelakos latt seg inspirere av legender som Harold Arlen, Jerome Kern og Irving Berlin. De tre låtskriverne fra en annen æra har, sammen med masse techno-utstyr, en kaleidoloop og litt lek med R&B, geleidet Passion Pit fram mot et friskt og fengende electropop-album. Gossamer inneholder blant annet singlene "Take A Walk" og "I'll Be Alright". Albumet ble innspilt i Gigantic Studios på Manhattan. 
Den unge kanadiske duoen Purity Ring, bestående av 21 år gamle Corin Roddick og 24 år gamle Megan James, ble startet i 2010. Knappe to år senere leverer de et av årets mest etterlengtede debutalbum. Kritikerroste Shrines byr på 11 låter som blander R&B fra 90-tallet, drømmepop og moderne hip hop-beats - resultatet er nattsvarte vuggeviser for dansegulvet, alle preget av Megans reverb-syltede stemme og Corins dramatiske synthslynger og samplinger. Grimes, Crystal Castles og Cold Cave er dugelige referanser, samtidig som Purity Rings deilig utfordrende univers er deres helt eget. Albumet inneholder blant annet den vidunderlige singlen "Fineshrine". 
På Dirty Projectors' sjette album viser frontmann David Longstreth nok en gang at han ikke er i stand til å gjøre det samme flere ganger. Der tidligere album har eksperimentert med 1900-talls orkestrering, vestafrikansk gitarmusikk, Black Flag og komplekse sangteknikker, er Swing Lo Magellan annerledes. Dette er et album med låter, et låtskriveralbum. Det blander den hjemmelagde intimiteten til et kjærlighetsbrev med den storslåtte følelsen man kan få av en Hollywood-blockbuster. Høres det ut som et paradoks? Ja, åpenbart. Og det var også et paradoks - helt fram til nå. 
Carry Me Back er studioalbum nummer fire fra Old Crow Medicine Show, utgitt fire år etter Tennessee Pusher fra 2008. Den sjarmerende gjengen leverer som vanlig livlig, old-timey bluegrass og americana, denne gang produsert av Ted Hutt (The Gaslight Anthem, Flogging Molly, Dropkick Murphys). Albumet ble innspilt i det legendariske Sound Emporium-studioet i Nashville. 
Sønner av Springsteen - de kunne vært det. New Jersey-bandet The Gaslight Anthem slipper her sitt fjerde album og første på Mercury Records. 
Med sitt andre album som Twin Shadow trer George Lewis jr. ut av gutterommet. Den drømmende atmosfæren vi kjenner fra debuten Forget har fått et større, mer glossy lydbilde, og låter som singlen "Five Seconds" beveger seg bort fra chillwave-merkelappen og enda nærmere sjangrene new wave og new romantic. Uttrykket er med andre ord rotfestet i 80-tallets estetikk, som det jo også var på forgjengeren, men denne gang føles kanskje resultatet hakket mer moderne. Uten at akkurat dét betyr så mye. Twin Shadow forvalter uansett kombinasjonen synth, gitarer og programmerte trommer med imponerende resultat - rastløst, følsomt, fengende og lekkert. 
Kongen av R&B, som Robert Sylvester Kelly gjerne kalles, hyllet 50- og 60-tallets klassiske soulmusikk på Love Letter fra 2010. To år senere følger han opp med et album som hopper litt fram i tid, nærmere bestemt til 70-tallet slik vi kjenner det fra de forførende tonene av Barry White, Marvin Gaye og Teddy Pendergrass. 
Fire år etter massive The Way Of All Flesh (2008) er Gojira endelig tilbake. På L'Enfant Sauvage (fransk for "det ville barnet") viser de seg igjen som spydspisser innen den ekstreme metalen, med en dybde og kompleksitet som er de færreste forunt. Franskmennenes femte studioalbum - som for øvrig er deres første på Roadrunner - er en brutal oppvisning i teknisk, progressiv metal, anført av førstesingle og tittelspor "L'Enfant Sauvage". 
Med full tittel The Idler Wheel Is Wiser Than The Driver Of The Screw, And Whipping Cords Will Serve You More Than Ropes Will Ever Do er Fiona Apples fjerde studioalbum nok en munnfull - dog ikke like titulært overveldende som When The Pawn … fra 1999. Det mest slående med utgivelsen er uansett musikken den inneholder.
Hele sju år etter forrige album (Extraordinary Machine, 2005) opererer Apple fortsatt i sitt eget og fullstendig unike univers, et magisk sted der barokk pop og hudløs rock møter kabaret, blues og jazz. På The Idler Wheel skjærer Apple lydbildet inn til beinet - eller sånn føles det i hvert fall. Hennes bemerkelsesverdige stemme og pianospill får følge av kraftfull, snodig perkusjon og samples, men uttrykket er likevel intenst nakent. Et fascinerende album fullt av overraskelser, som når barneskrikene kommer fullstendig ut av intet på "Werewolf". Denne utgaven inneholder en bonus-DVD med fem låter framført live. 
Når omdøpte Dexys - tidligere kjent som Dexys Midnight Runners - her slipper One Day I'm Going To Soar, har det gått hele 27 år siden forgjengeren Don't Stand Me Down fra 1985. Vokalist og låtskriver Kevin Rowland har slitt mye i mellomtiden, både privat (rusmisbruk, hjemløshet) og som artist (hans to soloalbum floppet kraftig). Med bandets kritikerroste fjerdealbum får han sin fortjente, triumferende revansje. 
De denimkledde er tilbake. Som en forretningsmann som gnir seg inntil deg på et fullstappet pendlertog i rushtiden, presenterer kultheltene og deathpunk-gudene i Turboneger noe de har førstehånds kjennskap til - Sexual Harassment. 
I likhet med Japandroids' enormt kritikerroste debut fra 2009, Post-Nothing, ble oppfølgeren spilt inn i Vancouver-studioet The Hive med tekniker Jesse Gander. Den kanadiske duoens kombinasjon av garasjerock, pop og punk lever i absolutt beste velgående på Celebration Rock, hvor gutta formelig spruter av kraft og lydbildet har blitt større og mer kjøttfullt. Selve låtene er gode som gull, fra den triumferende festlåta "The Nights Of Wine And Roses" - via genistreker som singlen "The House That Heaven Built" (og en hemningløs versjon av The Gun Clubs "For The Love Of Ivy") - til den storslagne avslutningen "Continuous Thunder". 
Da den norsksvenske gruppa The Thing først begynte å spille sammen, hentet de bandnavnet fra en låt av jazzlegenden Don Cherry. Det er dermed usedvanlig passende at de her har slått seg sammen med datteren hans, svenske Neneh Cherry, blant annet kjent som kvinnelig foregangsfigur innen hip hop og for Youssou N'Dour-samarbeidet "7 Seconds". 
Sammen med det glimrende bandet Old 97's har New York-bosatte Rhett Miller fått utløp for Texas-røttene i form av låter med base i americana og country, mens soloutgivelsene (også de glimrende) tradisjonelt sett har inneholdt mer renskåren rock og pop. På The Dreamer, hans femte studioalbum under eget navn, blander han de to verdenene som aldri før. Resultatet er vel verdt å få med seg. 
Amerikanske Beach House fikk en hel bråte fans i både Norge og verden for øvrig da de i 2010 slapp mesterlige Teen Dream, et album som ble anført av den hyggelig titulerte singlen "Norway". To år senere er duoen fra Baltimore tilbake med oppfølgeren, deres fjerde fullengder totalt. Og denne gang overgår de seg selv. 
Sanger og felespiller Marie Klåpbakken fra Gudbrandsdalen har blant annet gjort seg bemerket gjennom TV-programmene Norske Talenter (som halvparten av duoen Marie & Julie) og Hver Gang Vi Møtes. Med Framtida gir hun ut sitt første album.
15 år etter at han startet nå oppløste The White Stripes med Meg White, og ved siden av jobben som frontmann i henholdsvis The Raconteurs og The Dead Weather, albumdebuterer vokalist/gitarist/låtskriver/produsent Jack White som soloartist. De to første singlene fra Blunderbuss vitner om et uttrykk som er bluesy, rocka og ikke minst variert: "Love Interrupted" er en dvelende, intens duett med Nashville-sanger Ruby Amanfu (som tidligere har turnert med Wanda Jackson), mens "Sixteen Saltines" er en heftig, gitardominert rockelåt i beste White Stripes-tradisjon. 
Siden Når Dagen Demrer Blått fra 2008 har Roy Lønhøiden lagt Finnskog-trilogien bak seg og lagt ut på veien. De 13 låtene på sitt fjerde soloalbum har han spilt inn og produsert i samarbeid med Tore Blestrud, medmusiker siden 1998. 
De London-baserte indiepopperne i Allo Darlin' følger opp sin selvtitulerte suksessdebut fra 2010 med Europe, hvor kvartetten serverer 10 sofistikerte og bittersøte popkarameller fulle av uimotståelige melodilinjer. Med australske Elizabeth Morris i spissen (hun er både vokalist og låtskriver) finner Allo Darlin' sin naturlige plass der solskinn møter melankoli, med oppløftende og tilsynelatende "lette" låter som ved nærmere lytting avslører vesentlig dybde. 
Regissør Nicolas Winding Refn var sterkt inspirert av Chromatics' Night Drive fra 2007 da han laget actionthrilleren Drive. Fem år etter sitt forrige album er Portland-bandet tilbake med Kill For Love, hvor produsent og multi-instrumentalist Johnny Jewel leder kvartetten gjennom en vidunderlig, stemningsmettet miks av mørk synthpop og drømmende italo disco. 
Mindre enn ett år etter varierte Pl3dge (2011) er Atlanta-rapper Killer Mike tilbake med R.A.P. Music; hyllet av anmelderne, gjestet av toppfolk (Bun B, T.I., Trouble, Scar, Emily Panic) og utelukkende produsent av alltid eventyrlystne El-P. Det er med andre ord duket for musikalsk moro, men også tekstlig alvor - albumtittelen står for "Rebellious African People Music", og Mike har så absolutt den politiske kloa i behold.
På "Reagan" tar han for amerikanske presidenter ("Ronald Reagan was an actor/Not at all a factor/Just an employee of the country's real masters/Just like the Bushes, Clinton, and Obama/Just another talking head telling lies on teleprompters"), på "Don't Die" er det brutale politimenn som får gjennomgå. Samtidig omtaler han sine kvinnelige familiemedlemmer i beint fram rørende ordelag på "Untitled", en låt som også inneholder referanser til Salvador Dali, Malcolm X, Andre 3000, John Gotti og Jesus sjøl. Blant andre. Tekstene er både intrikate og umiddelbare, måten de leveres på er forbløffende uanstrengt. På samme vis har det musikalske bakteppet rom for mørke, nærmest industrielle beats så vel som varmt sjelfulle melodilinjer. R.A.P. Music er Killer Mikes sjette album. Det er også hans hittil beste. 
På kritkerroste Gusto, hans fjerde album, går den samiske sangeren og poeten Niko Valkeapää nye veier. Det melankolske og meditative er velkjente elementer i Valkeapääs musikk, men denne gang smelter han den samiske musikkarven sammen med solide porsjoner americana. Resultatet er en ny type verdensmusikk, kall det gjerne samisk blues, hvor det hovedsakelig akustiske lydbildet gjennomstrømmes av nerve og driv. Tekstene berører i stor grad de svarte sidene av menneskesinnet, samtidig som dysterheten presenteres med kledelig glimt i øyet.
Utgitt
Format
CD
Sjanger
Antall spor
10
Label / Leverandør
Duippidit / Musikkoperatørene
 |
 |
|
|
|
|
||||
|
|
|||||
|
|
|
|
|
x 0
