Tidenes beste album

Den komplette listen er offentliggjort, og vi takker alle som har vært med på avstemmingen. 

 

Og vinneren er … Pink Floyd – The Dark Side of the Moon!

Ingen hadde vel ventet seg særlig med overraskelser i topp 20? Her finner vi samlet 20 av tidenes mest populære, og beste, plater. Men hvis vi leter godt, kan vi kanskje finne noen bittesmå overraskelser. Led Zeppelins høyeste plate på 17. plass er kanskje litt uventet fra et av tidenes største band. The River har plassert seg høyest av Springsteen-platene – kanskje det er sommerens turne som gir betalt? Eagles foran både Springsteen, Led Zeppelin, Dylan og andre storheter er vel også litt overraskende, men det er kanskje fordelen med å ha én plate som de fleste er enige om at er den beste.

Vel, Pink Floyd og The Beatles har lenge vært de to desidert mestselgende katalogene i verden, og deres status bekreftes her. Denne gangen er det Pink Floyd som drar det lengste strået, så vidt. The Beatles har til gjengjeld fem plater på lista, mot Pink Floyds tre. Disse to gigantene tar hele sju av de 20 øverste plassene.

Felles for mange av tidenes største artister er at de klarer å forene kvalitet av aller ypperste klasse med en universell appell som treffer folk på tvers av smak, alder, kjønn og all annen målgruppetankegang. De løfter en sjanger ut av sine subkulturelle koder og gir musikken et nedslagsfelt langt utover sjangerens faste fans. Veldig mange av platene i topp 20 er kroneksempler på nettopp dette. Her finner vi en rekke epokegjørende bestselgere, plater som regnes som absolutte høydepunkter i sine respektive (sub-)sjangere, og samtidig åpnet sjangeren for et langt bredere publikum enn vanlig.

Nirvana åpnet den amerikanske undergrunnsrocken for det virkelig store publikummet med Nevermind, og leverte blåkopien for svært mye (mer eller mindre vellykket) rock på 90-tallet. David Bowies Ziggy Stardust står igjen som glamrockens største øyeblikk, og gjorde det stuerent med sminke, glitter, paljetter og høye hæler for rockerne noen år på 70-tallet. The Clashs London Calling var punkklassikeren som alle kunne like. Guns N’ Roses Appetite For Destruction lyktes med å forene fans av AC/DC, Mötley Crue og Rolling Stones. Slikt blir det både klassikerstatus og enorme salgstall av. Fleetwood Mac Rumours tok power pop (hvis vi tør kalle den det) til toppen av listene, der den jo alltid hørte hjemme.

Og Michael Jacksons Thriller, hva kan man si om den? Den brøt så mange barrierer at det i dag nesten er vanskelig å forstå at de fantes. Michael Jackson var altså den første «fargede» artisten som ble vist på MTV. Vi snakker om året 1982, og det var offisiell policy på en stor, kommersiell tv-kanal å bare vise hvite artister (selv om de forsøkte å forkle det som at de bare spilte «rock»). Massevis av radiostasjoner med samme tvilsomme praksis måtte også gi etter for den kommersielle tsunamien som var Thriller. På vei mot 50 millioner solgte brøt den ned skillelinjene mellom rock, pop og disco (grenser som mange håndhevet med nærmest religiøs fanatisme på den tiden), og åpnet veien til et massepublikum for artister som Prince, Whitney Houston og mange flere. Den fortalte at en popstjerne også kunne være en seriøs artist, og la ned beaten for et resten av tiåret. Over 30 år senere er det fremdeles ingen låter som fyller dansegulvet like fort som «Beat It» og «Billie Jean». Thriller tar 9. plass på vår kåring.

Plater som A Night at the Opera, Hotel California, Back In Black og Brothers In Arms bød på karrierehøydepunkter fra store artister på toppen av sin skaperkraft. Alle har nå fått sine velfortjente plasser på vår liste over tidenes beste plater.

 

1. Pink Floyd - The Dark Side Of The Moon  
2. The Beatles - Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band 
3. David Bowie - The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars 
4. Pink Floyd - The Wall
5. The Beatles - Abbey Road 
6. Pink Floyd - Wish You Were Here 
7. Nirvana - Nevermind 
8. Michael Jackson - Thriller 
9. The Beatles - Revolver 
10. Neil Young - Harvest  
11. Dire Straits - Brothers In Arms  
12. AC/DC - Back In Black 
13. Eagles - Hotel California 
14. Bruce Springsteen - The River 
15. The Beatles - The Beatles (The White Album) 
16. Guns N´ Roses - Appetite For Destruction 
17. Led Zeppelin - Led Zeppelin IV 
18. Fleetwood Mac - Rumours 
19. Queen - A Night At The Opera 
20. The Clash - London Calling 

Det er liten tvil om hvilken sjanger som gjør det best i vår kåring i forhold til de tradisjonelle kritikerkåringene – nemlig metal. Når det nå begynner å dra seg til, finner vi på plassene 21 – 30 mange av the usual suspects på lister over tidenes beste album. I tillegg har vi den andre gjengen med usual suspects, de som stort sett blir forvist til lister over beste metalalbum.

På 25. og 30. plass finner vi Metallica. Ikke overraskende er det Master of Puppets og Metallica (The Black Album) som dukker opp helt her oppe. På 26.plass har vi Iron Maidens første plate med Bruce Dickinson på vokal, og på 29. plass det siste AC/DC-albumet laget med Bon Scott i front. Vi snakker altså om henholdsvis The Number of the Beast fra 1982 og Highway to Hell fra 1979.

Bruce Springsteen har vi møtt tidligere, og vi skal møte ham senere også. I denne runden er det de to Born-albumene som dukker opp. Born in the U.S.A. slår lillebror (eller blir det storebror?) med tre plasser.

The Rolling Stones toppet sin magiske platerekke i årene 1968-1972 med selve kronen på verket, Exile on Main Street. Den ligger på 28. plass og sørger for at vår kåring har en bedre 28. plass enn noen annen kåring i historien!

På 23. plass, med velfylte lommer etter å ha solgt ut Oslo Spektrum to ganger på fredag, finner vi Radiohead. OK Computer, ofte nevnt som 90-tallets beste plate, tar 23. plass.

Og apropos Oslo Spektrum - Brian Wilson inntar scenen i Oslo Spektrum søndag kveld for å feire 50-års jubileet til Pet Sounds, vår 22. plass.

Også 50 år i år er Blonde on Blonde, utgitt 16. mai 1966. På 14 måneder hadde geniet fra Duluth, Minnesota gitt ut tre album som forandret rockehistorien, sikret ham en Nobelpris 50 år senere (eller kanskje Svenska Akademien er veldig glade i Down in the Groove?) og sist, men ikke minst, sikret ham et par plasser på vår kåring av tidenes beste plater.

 

21. Bob Dylan - Blonde On Blonde 
22. The Beach Boys - Pet Sounds
23. Radiohead - OK Computer
24. Bruce Springsteen - Born In The U.S.A.
25. Metallica - Master Of Puppets
26. Iron Maiden - The Number Of The Beast
27. Bruce Springsteen - Born To Run
28. The Rolling Stones - Exile On Main Street
29. AC/DC - Highway To Hell
30. Metallica - Metallica 

Når vi nå kommer til plassene 31 til 40 på denne kåringen av tidenes beste plater, er det stort sett bare plass til etablerte storheter fra rockehistorien - men et «skamløst utagerende orkester» fra Rogaland holder stand mot overmakten! Kaizers Orchestra stormet inn på den norske rockescenen med debutalbumet Ompa til du dør i 2001. Nå har det stormet opp til 31. plass på vår kåring.

Ellers er det omsider tid for nobelprisvinner Bob Dylan som har med to album på denne delen av lista. Blood on the Tracks på 40. plass markerte i 1975 at Dylan var tilbake i toppslag, etter en litt skuffende start på tiåret. Highway 61 Revisited (38. plass) fra 1965 åpner med Dylans kanskje aller beste låt, og dundrer gjennom 9 spor så hyperelektriske at det aldri kunne være noen vei tilbake til folkmusikken han kom fra. En seks minutter lang hitsingel og et 11 minutter langt avslutningsspor var bare noen av de nesten uhørte frihetene Dylan tok seg. The Beatles var blant de mange andre artistene som skjønte tegninga. Heretter var alt lov.

En som definitivt benyttet seg av disse frihetene, var Jimi Hendrix. Han gjorde etter hvert også kjente coverversjoner av Dylans «Like a Rolling Stone» og «All Along the Watchtower», men på Are You Experienced? på 39. plass er det kun egenkomponerte låter.

Vi har allerede skrevet mye om metal- og progbølgen som skylte inn over England tidlig på 70-tallet. Black Sabbath, selve den mørke metallens urband, tar både 36. plass og 32. plass med to plater gitt ut i 1970. Året etter kom Jethro Tull med sin Aqualung som først og fremst hadde bena i progrocken. (Men det må nesten nevnes at Jethro Tull i 1989 vant den første grammyprisen som ble delt ut i klassen «Best Hard Rock/Metal Performance Vocal or Instrumental», da deres album Crest of a Knave slo Metallicas …And Justice For All i 1989. Et klassisk «spinal tap moment».)

Mer fra 1971: David Bowie er på 34. plass med sitt første ordentlige mesterverk, Hunky Dory.

På 33. plass finner vi listas eneste jazzinnslag. Det er selvfølgelig Miles Davis’ Kind of Blue, gitt ut på Columbia Records i 1959, som tar den æren. En annen av de virkelige gigantene i amerikansk musikk, som også ga ut platene sine på Columbia Records, var Bruce Springsteen. Han brukte tre år på å følge opp gjennombruddsalbumet Born to Run. Darkness on the Edge of Town fra 1978 var nok likevel vel verdt ventetiden, skulle vi mene. 

 

31. Kaizers Orchestra - Ompa Til Du Dør   
32. Black Sabbath - Paranoid   
33. Miles Davis - Kind Of Blue   
34. David Bowie - Hunky Dory 
35. Bruce Springsteen - Darkness On The Edge Of Town   
36. Black Sabbath - Black Sabbath    
37. Jethro Tull - Aqualung   
38. Bob Dylan - Highway 61 Revisited  
39. Jimi Hendrix - Are You Experienced?    
40. Bob Dylan - Blood On The Tracks 

Vi har kommet til platene i topp 50, og først ut er naturligvis plassene 41 – 50.

Ingen nobelprisvinnere ennå, men verken Paul Simon eller Johnny Cash kan ha vært særlig langt unna!

Johnny Cash fyrer opp de fengselsinnsatte til kokepunktet på den legendariske liveinnspillingen fra Folsom State Prison i 1968. Paul Simon og Art Garfunkel avsluttet sin karriere som duo med Bridge Over Troubled Water i 1970.

I forrige runde traff vi på de britiske bandene som la grunnlaget for metalsjangeren. Størst av dem alle er nok Led Zeppelin, som har debuten Led Zeppelin på 47. plass og oppfølgeren Led Zeppelin II på 42. plass. Begge platene er fra 1969. Også fra England i det herrens år 1969 kom King Crimsons debutplate In the Court of the Crimson King. Den kjenner også påvirkningen fra bølgen av tyngre rock, men har først og fremst bena godt plantet i progrocken som begynte å manifestere seg som en egen sjanger omtrent samtidig. Igjen var England hovedsete. Band som Yes, Jethro Tull, Pink Floyd, Genesis og The Moody Blues sørget for å gi King Crimson rikelig med selskapelig konkurranse.

Og for å gjøre ferdig metalpratet – Ronnie James Dio hadde vært medlem av band som Rainbow og Black Sabbath før han dannet Dio i 1982. Deres debutplate Holy Diver tar 44. plass på vår liste. Plassen blir dessverre stående tom helt til noen finner det for godt å reutgi denne klassikeren på vinyl. Pearl Jams debutalbum Ten fra 1991 sprang ut av samme grunge-bølgen som Nirvana, men var tydelig inspirert av tyngre saker enn indierock og punk.

50. plassen på vår liste lider dessverre same skjebne som Holy Diver, frem til noen tar ansvar og gir ut denne på vinyl igjen. R.E.M.s Automatic for the People var årets mestselgende rockealbum i 1992, og burde vel være verdt sin vekt i gull på svart vinyl den dag i dag.

Da gjenstår bare to av de mestselgende artistene gjennom tidene, begge fra tradisjonsrike engelske fotballområder. Man kan kanskje si at Liverpools store sønner innledet sin voksne periode med Rubber Soul fra 1965. Her kunne man høre lyden av langt større ambisjoner enn å bare være verdens mest populære band, inspirert blant annet av han nobelprisvinneren uten telefon.

46 år senere ble plutselig Adele Laurie Blue Adkins, fra Tottenham i London, vår tids mest populære plateartist da hun ga ut albumet 21. I dag står albumet oppført med 35 millioner solgte eksemplarer i de offisielle statistikkene, og det i en tid da albumsalget liksom er dødt. Det skal forresten være 3 millioner flere solgte enn The Beatles’ Sgt. Peppers. Tro det den som kan. 

 

41. King Crimson - In The Court Of The Crimson King  
42. Led Zeppelin - Led Zeppelin II   
43. Simon & Garfunkel - Bridge Over Troubled Water   
44. Dio - Holy Diver
45. The Beatles - Rubber Soul  
46. Johnny Cash - At Folsom Prison   
47. Led Zeppelin - Led Zeppelin   
48. Adele - 21 
49. Pearl Jam - Ten   
50. R.E.M. - Automatic for the People

Turen har kommet til platene på plassene 51-60 i vår kåring av tidenes beste plater, stemt fram av tusenvis av våre vinylglade kunder.

Denne gangen møter vi de mest kjente platene til en samling avdøde legender, norsk pops største internasjonale øyeblikk, en av 80-tallets beste plater, og ikke minst, hele tre plater fra albumhistoriens kanskje aller beste år. 

Det kan selvfølgelig diskuteres langt inn i de små timer hva som er musikkhistoriens aller beste år, men ingen år har med flere plater på denne kåringen enn 1971. Tidligere har vi møtt Joni Mitchells Blue, og denne gang dukker det opp ytterligere tre plater fra dette kanonåret. John Lennon kastet ikke bort tiden etter at The Beatles gikk hvert til sitt. Bare 10 måneder etter solodebuten Plastic Ono Band, ga han ut Imagine. The Who leverte sitt sterkeste album med Who’s Next. The Rolling Stones, midt i en av tidenes sterkeste platerekker, ga ut Sticky Fingers. Det gjenstår fremdeles tre album fra 1971 til senere i kåringen.

1972 var omtrent like sterkt. I denne runden har vi med Deep Purples live-klassiker Made In Japan, ett av to live-album som har fått plass på lista. Fra 1973 har vi Genesis’ mest populære album Selling England by the Pound, fra den gang Phil Collins, Peter Gabriel og gjengen laget ordentlig prog-rock. Den samfunnskritiske tittelen hadde bandet visstnok lånt fra en av det britiske Arbeiderpartiets slagord, fra den gang England endte opp med å melde seg inn i EU. Nå har formodentlig Brexit satt en stopper for denne elendigheten. Vel.

Og så var det de avdøde legendene. John Lennon er allerede nevnt. Jim Morrison gikk bort i et badekar i Paris fire år etter The Doors’ selvtitulerte debutplate fra 1967. 30 år senere, men med samme usunne livsstil, tok det dessverre også slutt for Amy Winehouse. Hun etablerte seg som en moderne souldronning med sitt andrealbum, Back to Black fra 2006. Sist, men ikke minst: Prince. Vår tids kanskje mest begavede popartist ga ut sitt aller mest populære album i 1984, mens han fremdeles var til de grader i toppform. Storselgeren Purple Rain er nr 54.

På 59. plass har vi A-has Hunting High and Low, kanskje norsk pops største øyeblikk i utlandet. Plata gikk til 15. plass på den amerikanske Billboard-lista og helt opp til 2. plass i England. Men enda større var U2s The Joshua Tree. Denne plata fra 1987 etablerte U2 som verdens største rockeband, og står i dag oppført med 25 millioner solgte eksemplarer. Rolling Stone kåret den til 80-tallets nest beste album, bare slått av The Clash’ London Calling, som jo egentlig er fra 1979. Akkurat det må ha vært like bittert som å ta OL-sølv når du bare vet at gullvinneren er dopet. Vi får håpe at en 51.plass på vår liste kan virke som plaster på såret.

 

51. U2 - The Joshua Tree 
52. The Rolling Stones - Sticky Fingers  
53. Genesis - Selling England By The Pound  
54. Prince - Purple Rain 
55. The Who - Who´s Next   
56. John Lennon - Imagine  
57. Amy Winehouse - Back To Black  
58. Deep Purple - Made In Japan 
59. a-ha - Hunting High And Low   
60. The Doors - The Doors 

Når vi har kommet til plassene 61 – 70 begynner det for alvor å dukke opp en del album vi er vant til å se helt i toppen av kåringer som denne.

Vi starter med en av rockens giganter. Med After the Goldrush fra 1970 ble det for alvor klart at det tidligere Buffalo Springfield-medlemmet Neil Young kom til å bli enda større som soloartist. Nå var den elektriske gitaren stort sett lagt bort til fordel for et mer lavmælt akustisk sound. Den ene elektriske utblåsningen, «Southern Man», inspirerte for øvrig Lynyrd Skynyrds temmelig brukbare tilsvar «Sweet Home Alabama».

The Smiths leverte en sterk kandidat til 80-tallets beste popalbum med sitt misantropiske, men akk så fengende mesterverk The Queen Is Dead.

Den vanlige historien forteller at The Velvet Undergrounds debutalbum solgte kun 5000 eksemplarer, men at alle som kjøpte den gikk ut og startet band selv. Det kan i alle fall argumenteres godt for at bare The Beatles har hatt tilsvarende innflytelse på rockehistorien i tiårene etter. The Velvet Underground & Nico fra 1967, med Andy Warhols ikoniske banancover, leverte blåkopien for nesten all «alternativ» rock som har fulgt siden. Sex Pistols’ punkikon Never Mind the Bollocks på 67. plass er bare en av utallige klassikere som kan spore sine røtter tilbake til Lou Reed og kompani sine nyskapninger i New York.

Kun et par år senere drev band med røtter i psychedelia og blues rock og skapte sine egen vei videre - den vi i dag kjenner som Heavy Metal. De ypperste av disse gruppene kom fra England - Black Sabbath, Led Zeppelin og Deep Purple. Sistnevnte har med hele tre plater på denne kåringen - Deep Purple In Rock fra 1970 på 65.plass, Machine Head, den med «Smoke on the Water», på 63. plass og et album vi møter litt senere…

På veien har vi hoppet forbi dette årtusenets kanskje mest populære rockeband, Coldplay, som har med sin flotte debutplate Parachutes på 66.plass.

Jokke & Valentinerne var en av de berømte «fire store» i norsk rock, sammen med deLillos, Raga Rockers og DumDum Boys. Skal vi tolke utfra denne lista, kan vi kanskje konkludere med at Joachim Nielsen var den aller største. Sikkert er det i hvert fall at debutplata Alt Kan Repareres fra 1986 er nr. 64 på vår liste. Det må i rettferdighetens navn sies at tilgjengeligheten på vinyl av de tre andre er nesten deprimerende dårlig. Se der har man en jobb for en eller annen plateselskapsperson med hodet på rett plass!  

Øverst i denne delen møter vi to av rockehistoriens travleste herremenn. Elton Johns sjuende og mest berømte plate kom ut drøye 4 år etter debuten. Det betyr en ny plate sånn circa hver sjuende måned. På Goodbye Yellow Brick Road finner du låter som «Candle in the Wind», «Bennie and the Jets» og naturligvis det udødelige tittelkuttet.

Enda dårligere tid hadde John Fogerty og hans Creedence Clearwater Revival. Cosmo’s Factory fra juli 1970 var deres fjerde plate på 18 måneder, og inneholder flere gullåter enn de fleste makter på en hel karriere. Those were the days!

 

61. Elton John - Goodbye Yellow Brick Road  
62. Creedence Clearwater Revival - Cosmo´s Factory 
63. Deep Purple - Machine Head 
64. Jokke & Valentinerne - Alt Kan Repareres 
65. Deep Purple - Deep Purple In Rock  
66. Coldplay - Parachutes 
67. Sex Pistols - Never Mind The Bollocks Here´s The Sex Pistols 
68. The Velvet Underground - The Velvet Underground & Nico 
69. The Smiths - The Queen Is Dead  
70. Neil Young - After The Gold Rush 

På vår nedtelling av Tidenes beste plater har turen kommet til plassene 71 – 80.

Denne delen starter med et av dette århundrets beste og mest populære norske rockeband. Madrugada, straight outta Stokmarknes i Nordland, debuterte rett før årtusenskiftet med Industrial Silence.  Albumet har siden etablert seg som en klassiker i norsk rockehistorie, og kan nå også kalle seg tidenes 80. beste plate.

I 2012 besøkte Paul Simon besøkte Norge med sin 25 års jubileumsturné for Graceland. Denne gang var stemningen udelt god, men da Paul Simon slapp sitt mesterverk i 1986 satte det sinnene i kok hos mange som mente han brøt boikotten mot apartheid-regimet i Sør-Afrika. I ettertid er nok de fleste enige i at han nettopp løftet frem de svartes kultur, og slik bidro til enda kraftigere søkelys mot skrekkregimet som omsider forsvant åtte år senere. Vi møter Motörhead, med salige Lemmy i spissen – ikke overraskende representert med ikoniske Ace of Spades fra 1980. Noen måneder tidligere ga Joy Division ut Unknown Pleasures, som siden har vært soundtracket til livet til enhver deprimert ung mann og kvinne med respekt for seg selv.

Joni Mitchells Blue og Tom Waits’ debutplate Closing Time byr på gullkorn fra singer-songwriter-sjangerens absolutte gullperiode på tidlig 70-tall. Prog-rocken hadde sin egen gullperiode omtrent samtidig. Få, om noen, gjorde den sjangeren bedre enn Yes, som ga ut sitt mest berømte album i 1972. Close to the Edge byr på tre komposisjoner over 38 minutter. Slik skulle det være.

Ellers møter vi finner vi i denne runden også nyere plater som Californication og Rage Against the Machines banebrytende debutklassiker fra 1992. Og på 72. plass - en ung, hvit rapper fra Detroit som nesten egenhendig tok hip hop fra å være en sjanger for de spesielt interesserte her hjemme, til å bli vår tids kanskje mest populære musikksjanger. The Marshall Mathers LP solgte over 1,7 millioner eksemplarer i sin første uke i USA, og ble det første rap-albumet som solgte over 100 000 plater i Norge. På verdensbasis har det solgt godt over 30 millioner, og er fremdeles det mest solgte rap-albumet gjennom alle tider.

71. Rage Against The Machine - Rage Against The Machine 
72. Eminem - The Marshall Mathers LP 
73. Yes - Close To The Edge 
74. Red Hot Chili Peppers - Californication 
75. Tom Waits - Closing Time 
76. Joni Mitchell - Blue
77. Joy Division - Unknown Pleasures
78. Motörhead - Ace Of Spades
79. Paul Simon - Graceland 
80. Madrugada - Industrial Silence

 

I dag har vi kommet til andre runde med avdukingen av vår tidenes beste album-liste.

Denne gang er det platene fra 81.-90.plass som gjelder, og her møter vi igjen en høyst variert samling klassikere, både gamle og helt moderne, fra klassisk britisk metal til moderne fransk disco.

Iron Maiden introduserte synthesizere for første gang på sitt klassiske konseptalbum Seventh Son of a Seventh Son fra 1988, Daft Punk hentet frem legender som Nile Rodgers og Giorgio Moroder når de skulle lage sin oppdaterte versjon av klassisk disco med Random Access Memories, som toppet både kritikerlister og VG-lista, og ga mange selve soundtracket til sommeren 2013.

Toppet VG-lista gjorde også Green Day med American Idiot fra 2004, og sikret NRK litt tyn så sent som i forrige uke, da noen syntes tittelkuttet passet veldig godt i kryssklippe med bilder av en av årets amerikanske presidentkandidater (vi nevner ikke hvilken av dem).

Nick Cave slo for alvor gjennom hos det store platekjøpende publikum på midten av 90-tallet. Riktignok klarte The Boatman’s Call bare en 2. plass på VG-lista, men plata har nok likevel vist seg å ha lenger liv enn Smurfehits 2, som den knivet hardt med på listene i 1997. 

Highasakites Silent Treatment har allerede etablert seg som en moderne norsk klassiker, og er den første av fem norske plater vi kommer til å treffe på i denne kåringen.

Og så har vi fem virkelige gjengangere på lister som denne, fra noen av rockehistoriens absolutte giganter. De eldste først: Elvis Presley skrev både musikkhistorie og, eh, albumcoverhistorie med sitt klassiske debutalbum fra 1956. Rolling Stones satte sluttstrek for de optimistiske 60-årene med Let It Bleed, som åpner med en sterk kandidat til rockehistoriens beste låt. Led Zeppelin byr på et dobbelt mesterverk som inneholder en sterk kandidat til tidenes beste LP-side (side 2!) og Jimi Hendrix avslutter sitt eget doble mesterverk med minst et par kandidater til tidenes beste gitarsolo. På 81.plass finner vi Supertramp, som la turen til samme studio som Steely Dan hadde brukt til Aja to år tidligere og spilte inn en perfekt produsert popklassiker av den typen som bare ble laget i Los Angeles på slutten av 70-tallet. Og ja, selvfølgelig toppet også Breakfast In America VG-lista. 

81. Supertramp - Breakfast In America 
82. Green Day - American Idiot  
83. Led Zeppelin - Physical Graffiti 
84. Nick Cave & The Bad Seeds - The Boatman´s Call 
85. Daft Punk - Random Access Memories 
86. Elvis Presely - Elvis Presley
87. Highasakite - Silent Treatment
88. Iron Maiden - Seventh Son Of A Seventh Son
89. The Rolling Stones - Let It Bleed 
90. Jimi Hendrix - Electric Ladyland

Tusenvis har nominert og stemt, og nå er resultatene klare. Listen i sin helhet blir publisert mandag 7. november.  

Det har blitt en liste full av fantastiske plater, selvfølgelig med mange av de gamle kjenningene som hører hjemme på alle Tidenes beste-lister, men også med en god porsjon nyere klassikere og noen overraskelser underveis. Dette blir aller tydeligst nederst på lista der vi starter i dag.

I dagene frem til mandag 7. november vil vi gradvis avsløre resultatet av avstemningen. Vi starter i dag opp med albumene som endte mellom 91. - 100. plass.

Mellom 91.-100.plass spenner det bredt, fra Steely Dans perfeksjonistiske studio-jazzrock til Slayers alt annet enn polerte thrash metal. Men det er klart at både Aja og Reign in Blood hører hjemme på en liste som dette. Lou Reed og Paul McCartney viser at de kunne klare seg fint på egenhånd, og The Cure-fansen har stemt frem Disintegration, muligens ekstra oppildnet av konserten i Spektrum tidligere denne måneden. I tillegg møter vi her tre av de fire nyeste platene på lista. Aller nyest er Blackstar, et strålende farvel fra en av rockehistoriens største. Ingen bør bli overrasket om vi møter Bowie noen ganger til når vi beveger oss oppover på lista.  

91. Steely Dan - Aja
92. Slayer -  Reign In Blood
93. The Cure - Disintegration
94. Muse - Black Holes & Revelations
95. Arctic Monkeys - AM
96. Lou Reed - Transformers
97. Lana Del Rey - Born To Die
98. Metallica  - Ride The Lightning
99. Paul McCartney & Wings - Band On The Run
100. David Bowie - Blackstar